Walked all day, took the subway to Majorstua,
hooked up with my crew and drank some glasses of Kahlua,
Weitergeht´s zum Stadtmitte, feeling very suave,
talked to some chicks about moving to Algarve,
lied about my age to the woman in black shades,
told her I was from America the home of the Braves,
woke up the next morning with a thousand dollars in my pocket,
and I was thinking of the dog from Fraglene called Sprocket,
I looked in the mirror, and I had a new tatoo:
an inscription on my forehead read: "Velkommen til Peru",
on the table on the bedside was Kongens fortjenestemedalje i gull,
I sold it on eBay for two Kahluas and one red bull.

Dette livet er en prøvelse,
en øvelse i en følelse,
av å ikke være del av en større rørelse –
uten evne til å foreta en endelig avgjørelse,
men jeg har én ting som står til min ære,
én ting som ikke er et kors å bære,
én ting som virkelig er verdt å begjære,
et stykke viten av en sann og god lære:
jeg er den eneste levende gutten i Oslo,
og jeg står her og syter,
og det eneste jeg tror på er at alle ting flyter:

Jeg går nedover veien, chicksa hvisker ”panta rei”,
jeg kommer opp i klubben kidsa roper ”panta rei”,
jeg kaster hemninger på sjøen og observerer ”panta rei”,
jeg møter meg selv i døra, hilser høflig: ”panta rei”.

Jeg er bereist, beriket, belest og betalt,
men besudlet av beretninger om alt som er galt,
bekymret, betenkt, men begjærer som bestilt,
jeg bærer børa mi i bakken, jeg tar beina på nakken,
men kjenner min egen pust i nakken,
jeg er et oksymoron på to ben,
frisk med varige men,
rask som formel 1,
men føler meg sen,
som en fugl på en gren,
med et ben i hver by, hver leir, hver havn,
et savn i min favn som ikke gir meg noe gavn,
glemmer mitt eget navn, og mister den indre roen,
jeg brenner motvillig den broen,
mellom viten og troen,
og står hjelpeløs igjen på den ene siden,
for min plass i tiden er for liten, min plass i rommet for stor,
mine ord for pretensiøse, mine handlinger for useriøse,
min tilværelse for ensom, til at alt skulle være på plass,
men til tross, som Petter Dass:
fagert er landet Du oss gav,
så ikke grav din egen grav,
ved å stille for høye krav,
bare gjør som de syv hav,
og la alt flyte:

Jeg går nedover veien og chicksa hvisker ”panta rei”,
kommer opp i klubben og kidsa roper ”panta rei”,
presten mista meg i helligvannet, og utbrøt ”panta rei”,
når du hører flowen min vil du tenke ”panta rei”.

Jeg flyter bak trommene, flyter bak tangentene,
flyter på mikken, flyter foran jentene,
jeg flyter over byene, i skyene, i morgengryene,
flyter vekk fra de dagligdagse hodebryene.
Jeg flyter med en god venn, flyter med en bedre venninne,
jeg flyter i glede, men jeg synker med sinne,
jeg flyter med et spesielt kjært barndomsminne,
jeg tar trinnet, ut av sinnet, og jeg finner alt hva jeg nyter,
at alt flyter:

jeg går nedover veien, chicksa hvisker ”panta rei”,
jeg kommer opp i klubben, kidsa roper ”panta rei”,
jeg skriver med en kjepp i sanden: ”panta rei”,
og vannet visker det ut.

For hun kommer til meg med Johannes 3:16,
men jeg har korrumpert´a før vi kommer ut av heisen,
syv minutter senere – det er cognac foran peisen,
og vennina bedyrer hun vil være med på reisen, men:
jeg kan´ke la etikken,
sitte igjen i stikken,
så jeg har det kategoriske imperativ tatovert på pikken, nei!
Jeg beklager ordbruken og tematikken,
men jeg prøver å selge shiten min i butikken,
og den gemene hip-hoper digger ikke musikken,
hvis ikke den inneholder ord som ”pikken”, med andre ord:
jeg må kompensere for mine intelligente referanser,
med banneord og beretninger om de kjødelige sanser,
hvis ikke spiller ´em ikke videoen min på ZTV,
bare hyller meg i samtiden,
men gangsterne digger ikke det, men :
så lenge chicksa danser, og filosofistudentene skjønner bæret,
kan jeg med en viss legitimitet be dere putte henda i været –kom an!
De kaller meg Kid A, AKA Osram Tabernachel, rett og slett et mirakel:
jeg iakttar og observerer,
deltar og debatterer,
belest, begjæret og beundret – befatter meg med bare braksuksesser!
Livnærer meg på et kosthold av champagne og kanapeér,
i denne byen er det jeg som regjerer.

Det slår meg at jeg får for lite stimuli,
når jeg sitter her og drømmer om Hallvard Nordlie, Stefan Grappeli og havrekli -
det er for mange pene jenter på plassene rundt meg,
det er for mye som skal leses, jeg er så jævlig lei, men:
Jeg er opptatt av å oppnå balanse,
men hemmes av en alt for stor grad av genanse,
og verdighet, som Dag,
i dag:
forsøke å øke livskvaliteten,
ved å forsøke å søke kjærligheten,
men ærligheten, (vis-à-vis herligheten),
spenner ben på meg - jeg bare:
”Hold an, kom an, søte Mademoiselle,
kan jeg tørre å spørre hva du skal i kveld?
Jeg har ingen øl, ingen penger, tvilsom fremtid, ikke barskap,
jeg har ingenting å tilby - utenom mitt selskap,
men det er ingenting å kimse av, ingenting å flimse av:
Jeg har større platesamling enn foreldrene dine,
A på ex-phil og du kan få notatene mine.”

Og jeg er opptatt av å bevare konsesus,
om puling, politikk og Jesus, fremstår som en krøsus,
etter en håndfull slurker vodka og appelsinjuice;
men bevarer fatningen og fokus, jeg er som bandet Diplodokus:
søker henimot en retning, i en setning, en berettning,
en alt for stor grad av indre kontroll-locus.
Nei! Holde meg våken, navigere meg ut av tåken, vaske gulv i kåken, ignorere larmen og ståken,
konse, forutse, predikere, eradikere, dedusere, prioritere og vektlegge,
legge gullegget,
være mer artikulert enn Per Egil Hegge.
Definere prosjektet, og lage en plan.
Sette seg til bordet og jobbe som faen.
Det er bøker og laptops, t-skjorter, ullgensere og tanktops,
forelesning, jenter, kollokvier og halsdrops.
Bach, Palestrina og Paris Texas på iPod,
ingen nåde til målet er nådd,
du skal fylle din kvote, være lett på din pote, bidra, kjølhal, korsfest og pugg.

Jeg strever etter å skaffe meg en oversikt,
lage meg en overskrift,
føler en viss plikt, for å unngå konflikt, og kognitiv svikt, men:
Sett slikt: jeg er kun en døgenikt, sitter her og skriver dikt og slikt,
hjelper ikke noen på sikt,
vil ikke ta meg ut av mitt sosioøkonomiske sjikt, jeg
prøver for hardt å være godt likt,
gi inntrykk av at livet mitt er rikt,
når jeg i realiteten får grå stær, svake knær og gikt: jeg føler meg fucked,
etter nok en fruktløs økt
- på lesesal.

Hei. Dette er blog.

Jeg er Audun.

Etc.