Dette livet er en prøvelse,
en øvelse i en følelse,
av å ikke være del av en større rørelse –
uten evne til å foreta en endelig avgjørelse,
men jeg har én ting som står til min ære,
én ting som ikke er et kors å bære,
én ting som virkelig er verdt å begjære,
et stykke viten av en sann og god lære:
jeg er den eneste levende gutten i Oslo,
og jeg står her og syter,
og det eneste jeg tror på er at alle ting flyter:

Jeg går nedover veien, chicksa hvisker ”panta rei”,
jeg kommer opp i klubben kidsa roper ”panta rei”,
jeg kaster hemninger på sjøen og observerer ”panta rei”,
jeg møter meg selv i døra, hilser høflig: ”panta rei”.

Jeg er bereist, beriket, belest og betalt,
men besudlet av beretninger om alt som er galt,
bekymret, betenkt, men begjærer som bestilt,
jeg bærer børa mi i bakken, jeg tar beina på nakken,
men kjenner min egen pust i nakken,
jeg er et oksymoron på to ben,
frisk med varige men,
rask som formel 1,
men føler meg sen,
som en fugl på en gren,
med et ben i hver by, hver leir, hver havn,
et savn i min favn som ikke gir meg noe gavn,
glemmer mitt eget navn, og mister den indre roen,
jeg brenner motvillig den broen,
mellom viten og troen,
og står hjelpeløs igjen på den ene siden,
for min plass i tiden er for liten, min plass i rommet for stor,
mine ord for pretensiøse, mine handlinger for useriøse,
min tilværelse for ensom, til at alt skulle være på plass,
men til tross, som Petter Dass:
fagert er landet Du oss gav,
så ikke grav din egen grav,
ved å stille for høye krav,
bare gjør som de syv hav,
og la alt flyte:

Jeg går nedover veien og chicksa hvisker ”panta rei”,
kommer opp i klubben og kidsa roper ”panta rei”,
presten mista meg i helligvannet, og utbrøt ”panta rei”,
når du hører flowen min vil du tenke ”panta rei”.

Jeg flyter bak trommene, flyter bak tangentene,
flyter på mikken, flyter foran jentene,
jeg flyter over byene, i skyene, i morgengryene,
flyter vekk fra de dagligdagse hodebryene.
Jeg flyter med en god venn, flyter med en bedre venninne,
jeg flyter i glede, men jeg synker med sinne,
jeg flyter med et spesielt kjært barndomsminne,
jeg tar trinnet, ut av sinnet, og jeg finner alt hva jeg nyter,
at alt flyter:

jeg går nedover veien, chicksa hvisker ”panta rei”,
jeg kommer opp i klubben, kidsa roper ”panta rei”,
jeg skriver med en kjepp i sanden: ”panta rei”,
og vannet visker det ut.