For hun kommer til meg med Johannes 3:16,
men jeg har korrumpert´a før vi kommer ut av heisen,
syv minutter senere – det er cognac foran peisen,
og vennina bedyrer hun vil være med på reisen, men:
jeg kan´ke la etikken,
sitte igjen i stikken,
så jeg har det kategoriske imperativ tatovert på pikken, nei!
Jeg beklager ordbruken og tematikken,
men jeg prøver å selge shiten min i butikken,
og den gemene hip-hoper digger ikke musikken,
hvis ikke den inneholder ord som ”pikken”, med andre ord:
jeg må kompensere for mine intelligente referanser,
med banneord og beretninger om de kjødelige sanser,
hvis ikke spiller ´em ikke videoen min på ZTV,
bare hyller meg i samtiden,
men gangsterne digger ikke det, men :
så lenge chicksa danser, og filosofistudentene skjønner bæret,
kan jeg med en viss legitimitet be dere putte henda i været –kom an!
De kaller meg Kid A, AKA Osram Tabernachel, rett og slett et mirakel:
jeg iakttar og observerer,
deltar og debatterer,
belest, begjæret og beundret – befatter meg med bare braksuksesser!
Livnærer meg på et kosthold av champagne og kanapeér,
i denne byen er det jeg som regjerer.

Det slår meg at jeg får for lite stimuli,
når jeg sitter her og drømmer om Hallvard Nordlie, Stefan Grappeli og havrekli -
det er for mange pene jenter på plassene rundt meg,
det er for mye som skal leses, jeg er så jævlig lei, men:
Jeg er opptatt av å oppnå balanse,
men hemmes av en alt for stor grad av genanse,
og verdighet, som Dag,
i dag:
forsøke å øke livskvaliteten,
ved å forsøke å søke kjærligheten,
men ærligheten, (vis-à-vis herligheten),
spenner ben på meg - jeg bare:
”Hold an, kom an, søte Mademoiselle,
kan jeg tørre å spørre hva du skal i kveld?
Jeg har ingen øl, ingen penger, tvilsom fremtid, ikke barskap,
jeg har ingenting å tilby - utenom mitt selskap,
men det er ingenting å kimse av, ingenting å flimse av:
Jeg har større platesamling enn foreldrene dine,
A på ex-phil og du kan få notatene mine.”

Og jeg er opptatt av å bevare konsesus,
om puling, politikk og Jesus, fremstår som en krøsus,
etter en håndfull slurker vodka og appelsinjuice;
men bevarer fatningen og fokus, jeg er som bandet Diplodokus:
søker henimot en retning, i en setning, en berettning,
en alt for stor grad av indre kontroll-locus.
Nei! Holde meg våken, navigere meg ut av tåken, vaske gulv i kåken, ignorere larmen og ståken,
konse, forutse, predikere, eradikere, dedusere, prioritere og vektlegge,
legge gullegget,
være mer artikulert enn Per Egil Hegge.
Definere prosjektet, og lage en plan.
Sette seg til bordet og jobbe som faen.
Det er bøker og laptops, t-skjorter, ullgensere og tanktops,
forelesning, jenter, kollokvier og halsdrops.
Bach, Palestrina og Paris Texas på iPod,
ingen nåde til målet er nådd,
du skal fylle din kvote, være lett på din pote, bidra, kjølhal, korsfest og pugg.

Jeg strever etter å skaffe meg en oversikt,
lage meg en overskrift,
føler en viss plikt, for å unngå konflikt, og kognitiv svikt, men:
Sett slikt: jeg er kun en døgenikt, sitter her og skriver dikt og slikt,
hjelper ikke noen på sikt,
vil ikke ta meg ut av mitt sosioøkonomiske sjikt, jeg
prøver for hardt å være godt likt,
gi inntrykk av at livet mitt er rikt,
når jeg i realiteten får grå stær, svake knær og gikt: jeg føler meg fucked,
etter nok en fruktløs økt
- på lesesal.

Hei. Dette er blog.

Jeg er Audun.

Etc.